Dag 10 i Polen

Da vi våknet i morges og gjorde oss klare til en ny dag med nye utfordringer og opplevelser, regnet alle sammen med at vi kom til å bli hentet tjue minutter etter avtalt tidspunkt, kvart over åtte. Det ironiske i dette er at på denne dagen kom bussen tidsnok. En god start på dagen, med andre ord!

I dag skulle vi til Helges favorittsted. Noen av dere undrer dere nå sikkert hva dette stedet kan være, og svaret skal dere få; vi skulle til Kålmannen, som han så fint kalte ham for. Kålmannen var egentlig ikke bare en mann, men flere menn som jobbet på en surkålgård eller noe i den duren.

Her fikk vi se hvordan man lager surkål. For Helge, som er en virkelig kålentusiast, var nok dette en av turens høydepunkt. Og ettersom at det er kommet forespørsler om mer faglig, kjedelig snakk, skal dere få vite litt kort om hvordan det hele fungerer, og ikke bare om hvor glad og lykkelig Helge var.

Kålen blir kjøpt fra diverse gårder, ettersom at det var mer lønnsomt for bedriften, men eieren har også 10 hektar, altså 100 dekar med kål, så litt har han jo selv også. Så blir kålen samlet opp, og hakket, før den blir satt i siloer for å surne, ensilering, med andre ord, i en måned. Disse siloene ser ut som et slags basseng, og er helt fylt opp av kål, med en diger vannmadrass på toppen for at det skal være et press på kålen.

Litt ellers fakta om surkålgården er at den er på samme størrelse som ¼ av den hollandske produksjonen av kål og hodekål, og at igjennom en sesong med surkålarbeid er det 25 ansatte der. Denne gården er økologisk, og det blir derfor ikke tilsatt noen tilsetningsstoffer. Og siste fakta om denne gården for i dag; En pose med surkål fra denne gården har en holdbarhet på hele seks måneder.

Da vi var ferdig i “kålhimmelen” bar det videre til noen av de gamle ruinene som er kort nevnt i tidligere innlegg. Dette er ruiner av gamle borger, som var i beste velgående for mange hundre år siden.

Her fikk vi se alt fra utkikkstårn til fangehull, og alt annet som måtte finnes i en borg. Det var nesten litt likt som å vandre rett inn i et eventyr fra middelalderen. Med litt fantasi kunne man kjapt ha sett riddere i rustninger, jomfruer i nød og til og med en og annen ildsprutende drage der. Bare overse mine fantasifulle innslag, ettersom at de til tider kan være irrelevante.

 Da vi endelig skulle vende tilbake til nåtiden, og ankom internatet igjen hadde vi en kjapp pause før det bar av sted nok en gang. Denne gangen var det skolen som var målet. Det eneste vi hadde fått vite var at vi skulle få en dansetime. Det var ikke helt hva vi skulle gjøre.

Greit nok, vi danset, ja. Aerobic, faktisk, og etter hvert også pardans. Det var en god del knising og fnising, ikke bare fra oss elevene, men også fra lærerne. En ting er sikkert, moro var det! Noen av elevene forsvant sakte, men sikkert, mens andre igjen ble og tok noen dansetrinn til.

Etter en stund får vi beskjed om at vi skulle spille volleyball, med enda flere av de polske elevene. Og bare for å ha det nevnt uten at det blir misforståelser her, så var noen av de polske guttene fra internatet med og danset sammen med oss.

Dessverre var det et fåtall av oss Tana-folk som ble med; Daniel, Kristine og Charlotte. Vi spilte med stil, og hadde det ordentlig morsomt. Ballen fløy i hytt og gevær, men for oss gjorde det ikke så mye, og det tror jeg ikke at våre polske venner heller brydde seg noe fryktelig om, tross i at de var mye flinkere i volleyball enn oss. Så, Bjørn, vår kjære gymlærer, vi har vært i aktivitet i Polen også. Siden vi allerede er i det smiskende hjørnet kan vi nevne i samme slengen at Polen er fylt av trapper, og det samme gjelder borgene, som sikkert ikke består av annet enn trapper, så rumpe- og lårmusklene får virkelig slite!

Flere av oss Tana-folk har nå knyttet bekjentskap med internatbeboerne. Jeg personlig må nok innrømme at hadde jeg vært en av de stakkars menneskene, hadde jeg vært livredd Tana-folk. Det får meg til å tenke på det jeg til stadighet får høre hjemme; Tana-folk er syke folk. Samtaleemnene våre var nok litt utenom det vanlige, og øynene til våres kjære, nye venner ble bare større og større etter hvert som vi åpnet munnen og pøste på med sinnssyke spørsmål. Likevel, det er aldri så galt at det ikke er godt for noe!

Charlotte